Common use of Norge Clause in Contracts

Norge. Under den kalde krigen var den perioden Norge mest aktivt balanserte forholdet sitt mellom stormaktene. Spesielt beroligelse var høyt vektet. Dette kan være fordi Norge var medlem av NATO, og at dette medlemskapet alene var avskrekkende og integrerende nok til at ytterligere tiltak ikke var nødvendig. Det førte derimot til flere beroligende og avskjermende tiltak, som er blitt nevnt tidligere. Enkelte av disse tiltakene kan argumenteres å ha i for stor grad gått på bekostning av forsvarsevnen og at det dermed har blitt ført kompenserende tiltak. Slik som tolkningen av basepolitikken. Som et beroligende tiltak ovenfor Sovjetunionen, bestemte Norge seg for å ikke ha permanente allierte baser på norsk jord. Denne beslutningen gikk på bekostningen av forsvaret av Norge. For å motvirke denne beslutningen skulle det tilrettelegge i noen grad for alliert hjelp av Norge. Dette ble gjort gjennom forhåndslagring av alliert materiell i Norge (▇▇▇▇▇▇▇▇, ▇▇▇▇▇▇▇, & ▇▇▇▇▇▇, 2004, s. 113). Dette var avskrekkende fordi det gjorde alliansens forsvar av Norge mer troverdig. Permanente styrker og allierte baser i Norge ville også inneholdt alliert materiell og vært enda mer avskrekkende. Men forhåndslagringen kan argumenteres å gi mest mulig forsvarsevne med minst mulig provokasjon. Denne balansen er noe som går igjen i de tiltakene som nevnes. Man ønsker i størst mulig grad å skape et ▇▇▇▇▇▇▇▇▇ forsvar av Norge for å øke terskelen for et sovjetisk angrep. Dersom det blir for mange av disse avskrekkende tiltakene kan dette virke provoserende og få Sovjetunionen til å gå til et forkjøpsangrep. På samme måte vil man berolige Sovjetunionen i størst mulig grad for å unngå et forkjøpsangrep, uten at det lammer den norske forsvarsevnen. Det finnes også tiltak som skulle øke forsvarsevnen og ha avskrekkende effekt, uten at det var en kompensering av beroligende tiltak. Våpenhjelpen og bruken av alliert hjelp var både integrerende og avskrekkende, uten at det var en kompensasjon for noe beroligende tiltak. Plassering av mange av disse våpnene, spesielt jagerfly, kan ha vært beroligende. De var hovedsakelig konsentrert sør i Norge. Det kan derimot ha vært noe avskrekkende for Sovjetunionens tilværelse i Østersjøen og Baltikum. Etter den kalde krigen har Norge i større grad prioritert integrasjon i NATO. Dette kan eksemplifiseres med økt deltakelse i internasjonale operasjoner, mange av dem var NATO- ledede. Dette kan derimot ha gått på bekostning av avskrekking. Den økte prioriteringen internasjonalt førte til en omstrukturering av Forsvaret som reduserte den totale størrelsen, og prioriterte mindre, mer mobile enheter (▇▇▇▇▇▇▇▇, ▇▇▇▇▇▇▇, & Tamnes, 2004, s. 166). Det kan også argumenteres for at det ikke gikk på bekostning av avskrekking og troverdig forsvarsevne, men snarere at det var en satsning på en annen type forsvar. Ved å investere mer i alliansen fremfor eget forsvar kan det antydes at man investerte i en større sannsynlighet for økt alliert hjelp ved behov. At avskrekkingen bevegde seg vekk fra et eget forsvar, over til avskrekking i form av en mer troverdig allianse.

Norge. Under den kalde krigen var den perioden Norge gjorde flere store tiltak etter andre verdenskrig for å berolige Sovjetunionen (Skogrand, 2004, s. 187). I denne oppgaven har jeg nevnt base-, atom-, anløpspolitikken og begrensninger på alliert øving. Norge satte flere begrensninger på seg selv i denne perioden, men grunnet oppgavens omfang har jeg valgt ut disse som mest aktivt balanserte forholdet sitt mellom stormaktenerelevante. Spesielt beroligelse var høyt vektet. Dette kan være fordi Norge var medlem av NATO, og at dette medlemskapet alene var avskrekkende og integrerende nok til at ytterligere tiltak ikke var nødvendig. Det førte derimot til flere beroligende og avskjermende tiltak, som er blitt nevnt tidligere. Enkelte Flere av disse tiltakene er beroligende fordi de avskjermer Norge fra NATO. Basepolitikken og begrensninger på alliert øving har til hensikt å begrense alliert tilstedeværelse i Norge, både permanent, på omfang og lokasjon av midlertidig tilstedeværelse. Begge tiltakene kan argumenteres å ha redusere forsvarsevnen av Norge. Både gjennom å minimere allierte styrker i landet, og å redusere allierte styrkers evne til å operere i norsk klima. Dette er en avveining norske politikere måtte ta. En konflikt med Sovjetunionen ville vært skadelig for stor grad gått Norge og befolkningen, selv med mye alliert hjelp. Det ble derfor gjort en vurdering på bekostning av forsvarsevnen og at det dermed har blitt ført kompenserende tiltak. Slik som tolkningen av basepolitikken. Som et beroligende tiltak ovenfor å redusere sannsynligheten for angrep ved å berolige Sovjetunionen, bestemte Norge selv om det økte konsekvensen ved et slikt angrep. Atom- og anløpspolitikken forbød atomvåpen i Norge, både permanent stasjonering og midlertidig passering. Dette hadde til hensikt å berolige Sovjetunionen ved å forby at våpen med stor strategisk effekt befant seg for å ikke ha permanente allierte baser på norsk jord. Denne beslutningen gikk på bekostningen av forsvaret av Norge. For å motvirke denne beslutningen I 1957 skulle det tilrettelegge atomvåpen integreres i noen grad for alliert hjelp av Norge. Dette ble gjort gjennom forhåndslagring av alliert materiell i Norge de enkelte allierte lands styrker (▇▇▇▇▇▇▇▇, ▇▇▇▇▇▇▇, & ▇▇▇▇▇▇Skogrand, 2004, s. 113189). At Norge uteble fra denne integreringen, kan sies å ha avskjermet Norge. Hvor betydelig denne avskjermingen var, og av hvilken reduksjon det hadde for Norges forsvarsevne mener jeg ikke er så stor. Først og fremst gjaldt denne politikken bare i fred, ikke i krig (Skogrand, 2004, s. 190). I tillegg finnes det eksempler der norske jagerfly trener på å operere med, eller bidra til bruken av atomvåpen. SNOWCAT operasjoner er et eksempel på dette, uten at jeg skal gå mer inn i dybden på det her (Korstad, 2020, s. 108). Det kan også argumenteres for at denne begrensningen ble mindre begrensende ettersom USA gikk over til fleksibel respons ved starten av 60-tallet (Skogrand, 2004, s. 190). I tillegg fjernet utviklingen av langtrekkende ballistiske missiler nødvendigheten av å ha slike våpen stasjonert nært målet. Slutten på den kalde krigen markerte et skifte i norsk tilnærming til Russland. Det medførte derimot ikke en opphevelse av de selvpålagte restriksjonene, selv om noen av dem ble løsnet på. I 1996 ble det åpnet opp for mer alliert trening og øving i Nord-Norge (Bragstad, 2016, s. 21). Dette var avskrekkende fordi det gjorde alliansens forsvar av Norge mer troverdig. Permanente styrker og allierte baser tyder på et økt ønske om integrering med NATO i Norge ville også inneholdt alliert materiell og vært enda mer avskrekkende. Men forhåndslagringen kan argumenteres å gi mest mulig forsvarsevne med minst mulig provokasjon. Denne balansen er noe som går igjen i de tiltakene som nevnes. Man ønsker i størst mulig grad å skape et ▇▇▇▇▇▇▇▇▇ forsvar av Norge for å øke terskelen for et sovjetisk angrep. Dersom det blir for mange av disse avskrekkende tiltakene kan dette virke provoserende og få Sovjetunionen tillegg til å gå til et forkjøpsangrep. På samme måte vil man berolige Sovjetunionen i størst mulig grad for å unngå et forkjøpsangrep, uten at det lammer den norske forsvarsevnen. Det finnes også tiltak som skulle øke forsvarsevnen og ha avskrekkende effekt, uten at det var en kompensering av beroligende tiltak. Våpenhjelpen og bruken av alliert hjelp var både integrerende og avskrekkende, uten at det var en kompensasjon for noe beroligende tiltak. Plassering av mange av disse våpnene, spesielt jagerfly, kan ha vært beroligende. De var hovedsakelig konsentrert sør i Norgeøker avskrekkingen ovenfor Russland. Det kan derimot ha vært noe avskrekkende for Sovjetunionens tilværelse også være et kompenserende resultat av at NATO har redusert prioriteringen av nordområdene i Østersjøen og Baltikumdenne perioden. Etter den kalde krigen har Norge i større grad prioritert integrasjon i NATONATO på denne tiden oppfattet Russland som en mindre trussel. Dette kan eksemplifiseres med økt deltakelse i førte også til at NATO kunne vende blikket sitt ut av alliansen for å bidra mer internasjonalt. Norges bidrag til internasjonale operasjoner, mange av dem var NATO- ledede. Dette kan derimot ha gått operasjoner og mindre fokus på bekostning av avskrekking. Den økte prioriteringen internasjonalt Russland førte til en omstrukturering og redusering av Forsvaret som reduserte den totale størrelsen, og prioriterte mindre, mer mobile enheter (▇▇▇▇▇▇▇▇, ▇▇▇▇▇▇▇, & Tamnes, 2004, s. 166). Dette kan ha blitt oppfattet beroligende av Sovjetunionen selv om det trolig ikke var motivasjonen bak reformen. Det økte fokuset på å bidra i NATO og å bli et viktigere medlem av alliansen kan også oppfattes som avskrekkende. Denne usikkerheten er en av problemene knyttet til dette temaet, og spesielt oppimot beroligelse og avskrekkelse. Det er vanskelig å antyde hvordan Russland oppfatter de tiltakene Norge gjør (Holst, 1973, s. 32). Det kan også argumenteres være vanskelig for at Russland å vite hvordan de skal tolke disse tiltakene. Ofte er det en differanse mellom uttalt ønske og faktisk handling. Det kan være fordi virkeligheten ikke gikk alltid når ambisjonen, eller fordi man med overlegg ikke gjør som man sier. Norge begynte å vektlegge økt samarbeid med Russland i perioden etter den kalde krigen. Herunder var økt dialog med Russland viktig. Dialog er viktig for å kunne unngå misforståelser og dermed berolige. I tillegg ble det i større grad varslet og kommunisert planlagte allierte og nasjonale øvelser i nord (Bragstad, 2016, s. 26). Da kan Norge bedre integrere seg i alliansen, og siden det er kommunisert på forhånd, ikke la det gå på bekostning av avskrekking beroligelse. Kommunikasjonen mellom Norge og troverdig forsvarsevneRussland ble derimot svekket noe etter Georgia i 2008 og Krim i 2014. Kommunikasjonen var fortsatt til stedet, men snarere den var nå mer pragmatisk (Bragstad, 2016, s. 51). Dette er også et eksempel på at det var en satsning på en annen type forsvar. Ved tiltakene innenfor begrepsparene kan justeres for å investere mer i alliansen fremfor eget forsvar kan det antydes at man investerte i en større sannsynlighet for økt alliert hjelp ved behov. At avskrekkingen bevegde seg vekk fra et eget forsvar, over til avskrekking i form av en mer troverdig alliansekommunisere med Russland.