Rettskildene Eksempelklausuler

Rettskildene. Ved tolkningen av de ulike rettskildene relatert til oppgavens tema, vil jeg benytte den al- minnelige rettskildelæren. Leie av næringslokale faller i utgangspunktet innenfor virkeområdet til husleieloven jf. § 1- 1 (1). Det følger imidlertid av husleieloven § 1-2 (2) at loven er deklaratorisk ved leie av lokale, med "unntak av §§ 1-1 til 1-4, 4-1, 4-4, 4-6, 9-7, 9-8, 9-10, 12-3 og 12-4 og kapittel 13". Tilbakeleveringsbestemmelsen er plassert i § 10-2, og kan således "fravikes i avtale". 13 ▇▇▇▇▇▇▇▇ (2006) s. 428 14 ▇▇▇▇▇▇▇ (1997) s. 172 Det følger av alminnelig rettskildelære at husleieloven, som er bakgrunnsrett på området, er en relevant rettskilde ved fastleggelsen av Standardkontraktens bestemmelser. Tilsvarende gjelder for husleielovens forgjenger, Lov om husleie av 16. juni 1939 nr. 6 (husleieloven av 1939). Husleieloven er ved siden av Standardkontrakten den sentrale rettskilde for oppga- vens vurderingstema, og vil ha betydning både som ramme for partenes avtalefrihet og som tolkningsmoment.15 Bakgrunnsretten har stor rettskildeverdi, og vil normal måtte tillegges mer vekt enn for eksempel juridisk teori. Lovforarbeider, juridisk litteratur og rettspraksis knyttet til husleielovens bestemmelser vil også være relevante rettskilder. Rettskildevekten av disse vil variere ettersom hvor stor likhet det er mellom husleieloven og Standardkontrakten. De mest sentrale forarbeidene er NOU 1993: 4 og Ot.prp. nr. 82 (1997-98). En særskilt rettskilde på husleierettens område er avgjørelser fra Husleietvistutvalget. Hus- leietvistutvalget er et domstollignende organ som både kan megle og treffe avgjørelser i tvister etter ny og gammel husleielov jf. husleieloven § 12-5. Husleietvistutvalget løser tvister mellom utleier og leier av bolig i Oslo, Akershus, Hordaland, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag.16 Tvister angående leie av næringslokaler faller utenfor Husleietvistutval- gets myndighetsområde. Avgjørelsene kan likevel være relevante ved fastleggelsen av Standardkontraktens bestemmelser, da disse gir uttrykk for hvordan bakgrunnsretten er å forstå. Det følger av alminnelig rettskildelære at den rettskildemessige vekten av slike av- gjørelser derimot ikke er særlig stor.17 Praksis fra Husleietvistutvalget har ikke samme be- tydning som rettspraksis, men uttalelsene kan oppstille gode argumenter for avgjørelsen. Standardkontrakten er relativt ny, og det er derfor svært begrenset med rettspraksis og litte- ratur knyttet direkte til bestemmelsene i Standardkontrak...

Rettskildene. I den videre fremstillingen skal jeg vise til de ulike rettskildefaktorenes betydning for ut- viklingen av lojalitetsplikten.

Rettskildene. Ordlyden i deknl §2-2 gir som nevnt utgangspunktet. Noen annen lovbestemmelse om separatistrett for kjøper av vanlig løsøre finnes ikke. Forarbeidene17 til dekningsloven inneholder imidlertid en generell uttalelse om at den nærmere grense for beslagsretten følger av blant annet reglene om rettsvern. For løsøre må en slik regel følge av ulovfestet rett, basert på rettspraksis, teori, reelle hensyn og annen praksis som relevante rettskildefaktorer. En tolkning av deknl §2-2 og forarbeidene kan tyde på at det ikke var meningen å endre den ulovfestede retten om rettsvern for avtaleerverv av løsøre. Dette betyr at rettskildefaktorer fra før dekningsloven fortsatt er relevante. Spørsmålet om løsørekjøperens separatistrett er behandlet i stor utstrekning i juridisk teori. Det er flere jurister som drøfter problemet de lege lata så vel som de lege ferenda. Det er lite rettspraksis om dette temaet, men det er enkelte relevante avgjørelser. Felles for dommene og teorien er at de støtter seg lite på autorative rettskilder, som lov, sedvane og forarbeider. Dommene henviser i en viss grad til praksis og teori, hvilket de juridiske forfatterne også gjør. Gjennomgående er det reelle hensyn som anføres i dommenes anførte eller konstruerte ratio desidendi. Henvisningene i dommene belyser hvordan hensynene kommer til uttrykk i praksis og teori. Teoriens de lege ferenda - drøftelser og konklusjoner er forholdsvis samstemte. Den moderne teori med Brækhus og Hærem18 som opphavsmenn drøfter spørsmålet i lys av reelle hensyn. Den senere teori har i stor grad tilsluttet seg deres begrunnelser. Det kan antakelig derfor argumenteres for at det er de relevante hensynene som er den rettskildefaktoren som vektlegges i dommenes og teoriens begrunnelser.

Rettskildene. Fraværet av faren for kreditorsvik medfører at stansningsretten mellom partene og mellom selgeren og kjøperens konkursbo bør være den samme. Øvrige rettskildefaktorer regnes derfor som relevante for begge bestemmelsene. I det følgende vil jeg ta utgangspunkt i dekningslovens bestemmelser. Kjøpsloven blir trukket inn i drøftelsen. For å ta stilling til regelen for skjæringspunktet i deknl §7-2 må også andre rettskildefaktorer trekkes inn. Bestemmelsens systematiske plassering, historiske bakgrunn, forarbeider, rettspraksis og reelle hensyn må trekkes inn for å fastslå regelens innhold. Som følge av at lovbestemmelsenes ordlyd er sammenfallende, vil jeg behandle forarbeider, rettspraksis og teori samlet for disse for å finne regelen for stansingsretten. Jeg tar først kort for meg ordlyden i 3.2.2. Systematikk, historie, forarbeider, reelle hensyn og teori fremstilles samlet i 3.2.3. Noe rettspraksis vil bli drøftet selvstendig i 3.2.4.

Rettskildene