Common use of Oppsummering Clause in Contracts

Oppsummering. Gjennom avhandlingen er det fastlagt at det eksisterer en ulovfestet kontraheringsplikt for til- bydere av eID på øverste sikkerhetsnivå. Denne kontraheringsplikten er partiell. Tilbyderne har adgang til å avvise forespørsel om utstedelse av eID dersom det foreligger «saklig grunn» til kontraheringsnektelse. Hvorvidt «saklig grunn» foreligger beror på en konkret vurdering. Det er derfor ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse av når tilbyderne har saklig grunn til kon- traheringsnektelse. Gjennom avhandlingen har jeg imidlertid kartlagt noen retningslinjer for når saklig grunn kan, og ikke kan, foreligge. For det første påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av de lovbestemte kravene som gjelder for utstedelse av eID. Dersom utstedelse av eID vil være i strid med lovbestemte krav for utste- delse vil tilbyderne ha «saklig grunn» til kontraheringsnektelse. Dette er fordi en privatrettslig kontraheringsplikt ikke kan foreligge samtidig som et offentligrettslig krav pålegger kontrahe- ringsnektelse. For det andre påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av deres forpliktelser etter diskrimine- ringsforbudet. Systembetraktninger taler for at det må være en sammenheng mellom den pri- vatrettslige kontraheringsplikten og den offentligrettslige plikten til å ikke diskriminere. Selv om rettsvirkningene av diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven primært er oppreisning og erstatning, eksisterer det en plikt til å kontrahere når plikten til å ikke-diskrimi- nere sees i sammenheng med den ulovfestede kontraheringsplikten. Selv om pliktene delvis sammenfaller står de ikke i et én-til-én-forhold. Gjennom avhandlingen har det blitt klart at en kontraheringsnektelse kan være i strid med kontraheringsplikten selv om den ikke er i strid med diskrimineringsforbudet. Tilbydernes forpliktelser etter den ulovfestede kontraheringsplikten strekker seg dermed lenger enn forpliktelsene etter diskrimineringsforbudet. Tilbyderne er også forpliktet av diskrimineringsforbudets krav om tilgjengelighet og plikt til universell utforming. Etter en nærmere gjennomgang av disse forpliktelsene taler gode grunner for at disse forpliktelsene ikke til hinder for at det foreligger «saklig grunn» til kontraherings- nektelse når eID-ordningen ikke er tilstrekkelig tilpasset personer med funksjonsnedsettelse. Forpliktelsene innebærer likevel en plikt for tilbyderne til å tilpasse hovedløsningen slik at den kan brukes av personer med funksjonsnedsettelse eller til å tilby alternative løsninger. Mang- lende tilpasning vil utgjøre indirekte diskriminering. Med disse retningslinjene fastsatt er det mulig å vurdere konkret hvorvidt begrunnelsene tilby- derne påberoper seg utgjør saklig grunn til kontraheringsnektelse. I avhandlingen har jeg sett nærmere på seks utvalgte typetilfeller, herunder påberopte grunnlag for kontraheringsnektelse. Disse avvisningsgrunnlagene knytter seg særlig til brukergruppene utenlandske statsborgere, personer med kriminelt rulleblad og personer som bistås av verge. Som det fremgår av analysen i kapittel 7 er det varierende hvorvidt de utvalgte nektelsesgrunnlagene utgjør saklig grunn eller ikke. Gjennom konkrete vurderinger av de utvalgte typetilfellene har jeg kommet frem til at tilby- derne har saklig grunn til kontraheringsnektelse dersom personen ikke oppfyller legitimasjons- kravet i selvdeklarasjonsforskriften, dersom personen er fratatt rettslig handleevne på en slik måte at det påvirker bruk av eID eller dersom bankenes forpliktelser etter hvitvaskingsloven danner grunnlag for avvisning. Nektelse på grunnlag av manglende RFID-brikke, manglende norsk fødselsnummer eller fordi en person bistås av verge med den rettslige handleevnen i be- hold er ikke saklig begrunnet. Samtlige av de tre sistnevnte kontraheringsnektelsene vil også utgjøre diskriminering. Det er også tvilsomt hvorvidt bankenes nektelse på grunn av manglende opprettelse av kundeforhold utgjør saklig grunn. Avhandlingen illustrerer at det eksisterer flere tilfeller hvor tilbydere av eID kan ha saklig grunn til kontraheringsnektelse. Det er dermed klart at myndighetenes mål om at alle innbyggere i Norge skal ha mulighet til å få utstedt eID på øverste sikkerhetsnivå ikke kan nås gjennom dagens system. Videre har det gjennom avhandlingen blitt avdekket flere problemer knyttet til dagens system, noe jeg vil vurdere i det følgende kapittelet om rettspolitiske betraktninger.

Oppsummering. Gjennom avhandlingen er det fastlagt at det eksisterer en ulovfestet kontraheringsplikt for til- bydere Ovenfor har vi sett på ulike prosessuelle sider ved konkurrentens håndhevelse av eID på øverste sikkerhetsnivåiverksettel- sesforbudet i henhold til de krav EØS-retten stiller. Denne kontraheringsplikten er partiell. Tilbyderne har adgang Konkurrentens muligheter til å avvise forespørsel om utstedelse av eID dersom det foreligger «saklig grunn» til kontraheringsnektelse. Hvorvidt «saklig grunn» foreligger beror på en konkret vurderinghåndheve iverksettelsesforbudet gjennom ugyldighetssøksmål, synes å være uproblematisk etter norsk rett. Det er derfor vist at det – etter all sannsynlighet – gjel- der et krav om tvungent prosessfellesskap der konkurrenten angriper en kontrakt han mener innebærer ugyldig statsstøtte. Samtidig er det også påpekt at dette neppe skaper særlige pro- blemer for konkurrentens håndhevelse av iverksettelsesforbudet i praksis. Gjennomgangen har også vist at konkurrentens håndhevelse av iverksettelsesforbudet i en viss grad synes å utfordre den tradisjonelle tolkningen av tvisteloven § 1-3 når det gjelder adgang- en til stansing av generelle støtteordninger. Det synes likevel ikke å være absolutte hindringer mot slike søksmål etter norsk rett.381 Ekvivalensprinsippet innebærer videre at midlertidig sikring er aktuelt etter tvistelovens regler også der vilkårene i CELF II ikke er oppfylt. Gjennomgangen av reglene om midlertidig sik- ring, har vist at konkurrentens krav om midlertidig stansing og tilbakeføring i stor grad lar seg forankre i tvisteloven, selv om vilkårene riktignok ikke alltid passer like godt. Der er vilkåre- ne i CELF II er oppfylt, kan det imidlertid oppstå behov for at enkelte vilkår enten tolkes i samsvar med presumsjonsprinsippet eller tilsidesettes etter tvisteloven § 1-2 eller EØS-loven § 2. Det ble også pekt på at reglene om sikkerhetsstillelse og erstatning neppe hindrer konkur- renten i håndhevelsen av iverksettelsesforbudet på en måte som strider mot EØS-retten. Endelig ble det vist at konkurrenten kan få fastsettelsesdom for at støttegiver plikter å kreve tilbake støtten. Det ble imidlertid også påpekt at en slik dom ikke nødvendigvis tilfører kon- kurrenten mer enn en fastsettelsesdom om at støttegiveren har brutt iverksettelsesforbudet. 381 Med mulig å gi forbehold for tilfeller der Stortinget ennå ikke har vedtatt en uttømmende beskrivelse av når tilbyderne har saklig grunn til kon- traheringsnektelsestøtteordning i strid med iverksettel- sesforbudet. Gjennom avhandlingen har jeg imidlertid kartlagt noen retningslinjer for når saklig grunn kan, og ikke kan, foreligge. For Selv om det første påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av de lovbestemte kravene som gjelder for utstedelse av eID. Dersom utstedelse av eID vil skulle være i strid med lovbestemte krav for utste- delse vil tilbyderne ha «saklig grunn» til kontraheringsnektelse. Dette er fordi en privatrettslig kontraheringsplikt ▇▇▇-retten at det ikke kan foreligge samtidig som et offentligrettslig krav pålegger kontrahe- ringsnektelse. For det andre påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av deres forpliktelser etter diskrimine- ringsforbudet. Systembetraktninger taler reises søksmål for at det må å hindre Stor- tinget i å vedta en generell støtteordning, synes dette uansett å være en sammenheng mellom den pri- vatrettslige kontraheringsplikten og den offentligrettslige plikten til å ikke diskriminere. Selv om rettsvirkningene av diskriminering skranke som må gjelde etter likestillings- og diskrimineringsloven primært er oppreisning og erstatning, eksisterer det en plikt til å kontrahere når plikten til å ikke-diskrimi- nere sees i sammenheng med den ulovfestede kontraheringsplikten. Selv om pliktene delvis sammenfaller står de ikke i et én-til-én-forhold. Gjennom avhandlingen har det blitt klart at en kontraheringsnektelse kan være i strid med kontraheringsplikten selv om den ikke er i strid med diskrimineringsforbudet. Tilbydernes forpliktelser etter den ulovfestede kontraheringsplikten strekker seg dermed lenger enn forpliktelsene etter diskrimineringsforbudet. Tilbyderne er også forpliktet av diskrimineringsforbudets krav om tilgjengelighet og plikt til universell utforming. Etter en nærmere gjennomgang av disse forpliktelsene taler gode grunner for at disse forpliktelsene ikke til hinder for at det foreligger «saklig grunn» til kontraherings- nektelse når eID-ordningen ikke er tilstrekkelig tilpasset personer med funksjonsnedsettelse. Forpliktelsene innebærer likevel en plikt for tilbyderne til å tilpasse hovedløsningen slik at den kan brukes av personer med funksjonsnedsettelse eller til å tilby alternative løsninger. Mang- lende tilpasning vil utgjøre indirekte diskriminering. Med disse retningslinjene fastsatt er det mulig å vurdere konkret hvorvidt begrunnelsene tilby- derne påberoper seg utgjør saklig grunn til kontraheringsnektelse. I avhandlingen har jeg sett nærmere på seks utvalgte typetilfeller, herunder påberopte grunnlag for kontraheringsnektelse. Disse avvisningsgrunnlagene knytter seg særlig til brukergruppene utenlandske statsborgere, personer med kriminelt rulleblad og personer som bistås av verge. Som det fremgår av analysen i kapittel 7 er det varierende hvorvidt de utvalgte nektelsesgrunnlagene utgjør saklig grunn eller ikke. Gjennom konkrete vurderinger av de utvalgte typetilfellene har jeg kommet frem til at tilby- derne har saklig grunn til kontraheringsnektelse dersom personen ikke oppfyller legitimasjons- kravet i selvdeklarasjonsforskriften, dersom personen er fratatt rettslig handleevne på en slik måte at det påvirker bruk av eID eller dersom bankenes forpliktelser etter hvitvaskingsloven danner grunnlag for avvisning. Nektelse på grunnlag av manglende RFID-brikke, manglende norsk fødselsnummer eller fordi en person bistås av verge med den rettslige handleevnen i be- hold er ikke saklig begrunnet. Samtlige av de tre sistnevnte kontraheringsnektelsene vil også utgjøre diskriminering. Det er også tvilsomt hvorvidt bankenes nektelse på grunn av manglende opprettelse av kundeforhold utgjør saklig grunn. Avhandlingen illustrerer at det eksisterer flere tilfeller hvor tilbydere av eID kan ha saklig grunn til kontraheringsnektelse. Det er dermed klart at myndighetenes mål om at alle innbyggere i Norge skal ha mulighet til å få utstedt eID på øverste sikkerhetsnivå ikke kan nås gjennom dagens system. Videre har det gjennom avhandlingen blitt avdekket flere problemer knyttet til dagens system, noe jeg vil vurdere i det følgende kapittelet om rettspolitiske betraktningerrett.

Oppsummering. Gjennom avhandlingen er I dette kapittelet har vi for det fastlagt første sett at det eksisterer en ulovfestet kontraheringsplikt for til- bydere av eID på øverste sikkerhetsnivå. Denne kontraheringsplikten er partiell. Tilbyderne har ordlyden i artikkel 17 reiser spørsmål om hvordan bestemmelsen forholder seg til de andre regelsettene i NSC som gir bestilleren adgang til å avvise forespørsel endre kontraktsperioden. Slik jeg tolker bestemmelsen kan artikkel 17, i subseacertepartiene, kun benyttes til å avbestille den resterende kontraktsperioden. I lys av forholdet til suspen- sjonsreglene kan det stilles spørsmål ved om utstedelse den åpne ordlyden i artikkel 17 er heldig i sub- seacertepartiene. Kanskje er en ordlyd tilsvarende Supplytime klausul 31 a) mer tilpasset kon- traktsforholdet. I lys av eID dersom forholdet til endringsreglene er det foreligger «saklig grunn» uheldig at begge regelsett synes å regulere reduksjon i arbeidsomfang.243 Det kan derfor være hensiktsmessig å presisere forhol- det mellom de ulike regelsettene klarere i kontrakten. I kapittelet har vi for det andre sett at det ikke på generelt grunnlag kan innfortolkes en be- grensning i artikkel 17 der avbestillingsadgangen benyttes for å få en annen leverandør til kontraheringsnektelse. Hvorvidt «saklig grunn» foreligger beror på en konkret vurderingå utføre arbeidet eller for å presse ned raten i kontrakten. Det kan tenkes spesielle situasjoner der løsningen bør være en annen. I et overordnet perspektiv er derfor ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse av når tilbyderne har saklig grunn til kon- traheringsnektelse. Gjennom avhandlingen har jeg imidlertid kartlagt noen retningslinjer for når saklig grunn kandet interessant at NSC er tenkt benyttet på fabrikasjonskontrak- ter, der avbestillingsrett er det naturlige utgangspunktet, og er en grunnleggende rett for natu- ralkreditor. Etter subseacertepartienes bakgrunnsrett er utgangspunktet derimot at naturalkre- ditor ikke kan, foreliggehar en avbestillingsrett. For det første påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av de lovbestemte kravene som gjelder for utstedelse av eID. Dersom utstedelse av eID vil være i strid med lovbestemte krav for utste- delse vil tilbyderne ha «saklig grunn» til kontraheringsnektelseForskjellen mellom å basere kontraktsforholdet på et certe- partiformular og på NSC blir imidlertid ikke særlig stor. Dette er fordi skyldes at et alternativt kon- traktsformat som Supplytime 2005 inneholder en privatrettslig kontraheringsplikt liknende diskresjonær avbestillingsadgang mot et standardisert gebyr. Vurdere man situasjonen etter sjøloven, ser man at differansen mellom et erstatningsoppgjør for den positive kontraktsinteressen med fradrag for nye inntek- ter, og et standardisert gebyr slik som i NSC, ikke kan foreligge samtidig som et offentligrettslig krav pålegger kontrahe- ringsnektelse. For det andre påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av deres forpliktelser etter diskrimine- ringsforbudet. Systembetraktninger taler for at det må være en sammenheng mellom den pri- vatrettslige kontraheringsplikten og den offentligrettslige plikten til behøver å ikke diskriminere. Selv om rettsvirkningene av diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven primært er oppreisning og erstatning, eksisterer det en plikt til å kontrahere når plikten til å ikke-diskrimi- nere sees i sammenheng med den ulovfestede kontraheringsplikten. Selv om pliktene delvis sammenfaller står de ikke i et én-til-én-forhold. Gjennom avhandlingen har det blitt klart at en kontraheringsnektelse kan være i strid med kontraheringsplikten selv om den ikke er i strid med diskrimineringsforbudet. Tilbydernes forpliktelser etter den ulovfestede kontraheringsplikten strekker seg dermed lenger enn forpliktelsene etter diskrimineringsforbudet. Tilbyderne er også forpliktet av diskrimineringsforbudets krav om tilgjengelighet og plikt til universell utforming. Etter en nærmere gjennomgang av disse forpliktelsene taler gode grunner for at disse forpliktelsene ikke til hinder for at det foreligger «saklig grunn» til kontraherings- nektelse når eID-ordningen ikke er tilstrekkelig tilpasset personer med funksjonsnedsettelse. Forpliktelsene innebærer likevel en plikt for tilbyderne til å tilpasse hovedløsningen slik at den kan brukes av personer med funksjonsnedsettelse eller til å tilby alternative løsninger. Mang- lende tilpasning vil utgjøre indirekte diskriminering. Med disse retningslinjene fastsatt er det mulig å vurdere konkret hvorvidt begrunnelsene tilby- derne påberoper seg utgjør saklig grunn til kontraheringsnektelse. I avhandlingen har jeg sett nærmere på seks utvalgte typetilfeller, herunder påberopte grunnlag for kontraheringsnektelse. Disse avvisningsgrunnlagene knytter seg bli særlig til brukergruppene utenlandske statsborgere, personer med kriminelt rulleblad og personer som bistås av verge. Som det fremgår av analysen i kapittel 7 er det varierende hvorvidt de utvalgte nektelsesgrunnlagene utgjør saklig grunn eller ikke. Gjennom konkrete vurderinger av de utvalgte typetilfellene har jeg kommet frem til at tilby- derne har saklig grunn til kontraheringsnektelse dersom personen ikke oppfyller legitimasjons- kravet i selvdeklarasjonsforskriften, dersom personen er fratatt rettslig handleevne på en slik måte at det påvirker bruk av eID eller dersom bankenes forpliktelser etter hvitvaskingsloven danner grunnlag for avvisning. Nektelse på grunnlag av manglende RFID-brikke, manglende norsk fødselsnummer eller fordi en person bistås av verge med den rettslige handleevnen i be- hold er ikke saklig begrunnet. Samtlige av de tre sistnevnte kontraheringsnektelsene vil også utgjøre diskriminering. Det er også tvilsomt hvorvidt bankenes nektelse på grunn av manglende opprettelse av kundeforhold utgjør saklig grunn. Avhandlingen illustrerer at det eksisterer flere tilfeller hvor tilbydere av eID kan ha saklig grunn til kontraheringsnektelse. Det er dermed klart at myndighetenes mål om at alle innbyggere i Norge skal ha mulighet til å få utstedt eID på øverste sikkerhetsnivå ikke kan nås gjennom dagens system. Videre har det gjennom avhandlingen blitt avdekket flere problemer knyttet til dagens system, noe jeg vil vurdere i det følgende kapittelet om rettspolitiske betraktningerstor.

Oppsummering. Gjennom avhandlingen Formålet med analysen vi nå har foretatt, er å kunne plassere avtaler om finansiell leasing i en større sammenheng. På denne måten er det fastlagt at det eksisterer en ulovfestet kontraheringsplikt enklere å videre gjøre rede for til- bydere av eID på øverste sikkerhetsnivå. Denne kontraheringsplikten er partiell. Tilbyderne de mulige grunnlag konkursboet har adgang til å avvise forespørsel få dekning i den merverdi avtalen kan representere for leasingtaker. Analysen over viser at avtaler om utstedelse finansiell leasing reelt sett har en del likheter med avtaler om kjøp på kreditt. Privatrettslig ser vi at store deler av eID dersom det foreligger «saklig grunn» den økonomiske risiko som gjerne forbindes med eiendomsretten, overføres til kontraheringsnektelseleasingkunden. Hvorvidt «saklig grunn» foreligger beror på en konkret vurdering. Det er derfor ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse av når tilbyderne har saklig grunn Avtalen selv fører likevel til kon- traheringsnektelse. Gjennom avhandlingen har jeg imidlertid kartlagt noen retningslinjer for når saklig grunn kan, og ikke kan, foreligge. For det første påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av de lovbestemte kravene som gjelder for utstedelse av eID. Dersom utstedelse av eID vil være i strid med lovbestemte krav for utste- delse vil tilbyderne ha «saklig grunn» til kontraheringsnektelseat leasingkunden aldri får full rettslig eller faktisk rådig- het over leasinggjenstaden(e). Dette er fordi en privatrettslig kontraheringsplikt ikke kan foreligge samtidig som et offentligrettslig krav pålegger kontrahe- ringsnektelsemed på å gi avtalene karakter av leieavta- 76 NRS 14 pkt. For det andre påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt 23 le. Det samme gjør bransjens behandling av deres forpliktelser etter diskrimine- ringsforbudet. Systembetraktninger taler for at det må være en sammenheng mellom den pri- vatrettslige kontraheringsplikten avtaler om finansiell leasing, og den offentligrettslige plikten til å ikke diskrimineremanglende rettspraksis som direkte går i motsatt retning av slik bransjepraksis. Selv om rettsvirkningene av diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven primært er oppreisning og erstatningOffentligrettslig deler klassifiseringen seg i to; skatterettslig behandles avtalene som leieavtaler, eksisterer mens det en plikt til å kontrahere når plikten til å ikke-diskrimi- nere sees i sammenheng med den ulovfestede kontraheringsplikten. Selv om pliktene delvis sammenfaller står de ikke i et én-til-én-forhold. Gjennom avhandlingen har det blitt klart at en kontraheringsnektelse kan være i strid med kontraheringsplikten selv om den ikke er i strid med diskrimineringsforbudet. Tilbydernes forpliktelser etter den ulovfestede kontraheringsplikten strekker seg dermed lenger enn forpliktelsene etter diskrimineringsforbudet. Tilbyderne er også forpliktet av diskrimineringsforbudets krav om tilgjengelighet og plikt til universell utforming. Etter en nærmere gjennomgang av disse forpliktelsene taler gode grunner for at disse forpliktelsene ikke til hinder for at det foreligger «saklig grunn» til kontraherings- nektelse når eID-ordningen ikke er tilstrekkelig tilpasset personer med funksjonsnedsettelse. Forpliktelsene innebærer likevel en plikt for tilbyderne til å tilpasse hovedløsningen slik at den kan brukes av personer med funksjonsnedsettelse eller til å tilby alternative løsninger. Mang- lende tilpasning vil utgjøre indirekte diskriminering. Med disse retningslinjene fastsatt er det mulig å vurdere konkret hvorvidt begrunnelsene tilby- derne påberoper seg utgjør saklig grunn til kontraheringsnektelse. I avhandlingen har jeg sett nærmere på seks utvalgte typetilfeller, herunder påberopte grunnlag for kontraheringsnektelse. Disse avvisningsgrunnlagene knytter seg særlig til brukergruppene utenlandske statsborgere, personer med kriminelt rulleblad og personer som bistås av verge. Som det fremgår av analysen i kapittel 7 er det varierende hvorvidt de utvalgte nektelsesgrunnlagene utgjør saklig grunn eller ikke. Gjennom konkrete vurderinger av de utvalgte typetilfellene har jeg kommet frem til at tilby- derne har saklig grunn til kontraheringsnektelse dersom personen ikke oppfyller legitimasjons- kravet i selvdeklarasjonsforskriften, dersom personen er fratatt rettslig handleevne på en slik måte at det påvirker bruk av eID eller dersom bankenes forpliktelser etter hvitvaskingsloven danner grunnlag for avvisning. Nektelse på grunnlag av manglende RFID-brikke, manglende norsk fødselsnummer eller fordi en person bistås av verge med den rettslige handleevnen i be- hold er ikke saklig begrunnet. Samtlige av de tre sistnevnte kontraheringsnektelsene vil også utgjøre diskriminering. Det er også tvilsomt hvorvidt bankenes nektelse på grunn av overføringen av økonomisk risiko behand- les som kjøp på kreditt i regnskapsretten. I analysen har vi bevisst utelatt reelle hensyn og rimelighetsvurderinger. Vi har ønsket å redegjøre for leasingavtalers plass i konkurs slik den er og praktiseres i dag. Derfor har bransjepraksis og manglende opprettelse av kundeforhold utgjør saklig grunnrettspraksis for oss veiet tyngst. Avhandlingen illustrerer De reelle hensyn mv. er det opp til lovgiver å anvende dersom de finner det nød- vendig å endre lovgivningen rundt leasinginstituttet. Vår konklusjon er med dette at avtaler om finansiell leasing i sin alminnelighet må behandles som en form for leie i forhold til beslagsretten. Såfremt det eksisterer flere tilfeller hvor tilbydere av eID kan ha saklig grunn til kontraheringsnektelse. Det er dermed klart at myndighetenes mål om at alle innbyggere foreligger rettsvern for avtalen, har konkursboet derfor ingen beslagsrett i Norge skal ha mulighet til å få utstedt eID på øverste sikkerhetsnivå ikke kan nås gjennom dagens system. Videre har det gjennom avhandlingen blitt avdekket flere problemer knyttet til dagens system, noe jeg vil vurdere i det følgende kapittelet om rettspolitiske betraktningerleasinggjenstan- den.

Oppsummering. Gjennom avhandlingen Både spesialitetsprinsippets og uklarhetsregelens subsidiære natur gjør at de ofte blir støttemomenter eller tilleggsargumenter i en tolkingsprosess. Inntrykket er at retten ofte mener de har kommet fram til det fastlagt riktige resultat ved bruk av de generelle avtalerettslige tolkingsmomentene. I forlengelsen av dette føyer de til uklarhetsregelen eller spesialitetsprinsippet, fordi dersom tolkingen etter tolkingsmomentene skulle etterlate noen tvil, vil resultatet uansett bli det samme ved bruk av disse. Videre gir tolkingsreglenes utbredelse særlig tyngde til argumentasjonen. Hensynet til konsekvens og harmoni tilsier at bruk av tolkingsregler kan få relativt stor betydning for utviklingen av det eksisterer avtalerettslige regelverket. Dette kan være en ulovfestet kontraheringsplikt for til- bydere del av eID forklaringen på øverste sikkerhetsnivåat retten er forsiktig, og ofte bare henviser til spesialitetsprinsippet og uklarhetsreglen, uten å komme inn på deres spesifikke anvendelsesområde eller rekkevidde. Denne kontraheringsplikten er partiellNår man velger den tolking som gir en rimelig og balansert løsning av 126 ▇▇▇▇://▇▇▇▇.▇▇.▇▇/▇▇▇▇▇▇▇▇/▇▇▇▇/▇▇▇▇▇▇▇▇▇▇▇.▇▇▇, lest 28 mars, 2009 kontraktsforholdet, legger man til grunn den regel som etter eget skjønn gir det rimeligste resultat. Tilbyderne har adgang Slike alminnelige rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger, og det at man tar hensyn til å avvise forespørsel om utstedelse av eID dersom det foreligger «saklig grunn» til kontraheringsnektelse. Hvorvidt «saklig grunn» foreligger beror kontraktspraksis på en konkret vurderingområdet, må ofte regnes som utfylling. Det er derfor min oppfatning at det er etter slike utfyllende vurderinger, at spesialitetsprinsippet og uklarhetsregelen kommer til sin rett. Tolkingsreglene er på mange måter å anse som veiledende synspunkter og gir anvisning på aksepterte juridiske begrunnelsesmåter. Disse springer ofte ut fra alminnelig rettferds- og rimelighetsbetraktninger, eller hva som ut fra reelle hensyn fremtrer som en fornuftig løsning. Dette blir ekstra tydelig i spesialitetsprinsippets anvendelse. Der spesialitetsprinsippet etter sin ordlyd i åvl. § 39 a må regnes som en avgrensende nesten innskrenkende regel, gir den ulovfestede, generelle regelen et utvidende eller analogisk preg til spesialitetsprinsippet. Når det gjelder spesialitetsprinsippet må utgangspunktet være at nye rettigheter til et verk tilfaller opphavsmannen og ikke mulig erverver, selv om dette ikke er direkte regulert i avtalen. Ut fra rettspraksis kan man legge til grunn at domstolene lettere utfyller en kontrakt når det gjelder å gi oppstille begrensninger i en uttømmende beskrivelse ubegrenset forpliktelse eller rettighet, enn å tillegge en part særlige rettigheter som han ikke har noen klar hjemmel for i kontrakten. Utgangspunktet at opphavsmannen får de nye rettighetene til et verk vil etter min oppfatning ivareta hensyn til rettferdighet og rimelighet når spesialitetsprinsippets ensidige vern benyttes. Ved bruk av uklarhetsregelen i slike tilfeller kan det tenkes at opphavsmannen ikke får et tilstrekkelig vern. Opphavsmannen kan anses mest kyndig og ha forfattet avtalen, men likevel ha et behov for vern mot at slike faktorer fører til at andre erverver rettigheter, som etter en naturlig oppfatning av hva som er rimelig når tilbyderne det er tale om åndsverk, tilhører opphavsmannen. Spesialitetsprinsippet skal tolkes i favør av opphavsmann uansett om han eller hun må vurderes som den sterke part i kontraktsforholdet. Uklarhetsregelen er derimot partsnøytral og tolkes mot den som anses mest kyndig eller den som har saklig grunn til kon- traheringsnektelseforfattet kontrakten. Gjennom avhandlingen har jeg imidlertid kartlagt noen retningslinjer for når saklig grunn kanHvis situasjonen er den at opphavsmannen er den sterkeste part i kontraktsforholdet, og til og med har forfattet avtalen, vil opphavsmannen tape i henhold til uklarhetsregelen, men fremdeles vinne fram ved bruk av spesialitetsprinsippet. Spørsmålet blir da om spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen og om uklarhetsregelen i det hele tatt har noen posisjon på opphavsrettens område. Jeg har ikke kanfunnet noe i rettspraksis som direkte indikerer hvorvidt spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen. I Alcatel dommen kunne man kanskje ane konturene av en situasjon der opphavsmann i alle fall må kunne anses som like ”sterk” part som erverver, foreliggeom ikke mer kyndig enn erverver. For det første påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av de lovbestemte kravene som gjelder for utstedelse av eID. Dersom utstedelse av eID vil være Uklarhetsregelen hadde kanskje gitt et rimeligere resultat i strid med lovbestemte krav for utste- delse vil tilbyderne ha «saklig grunn» til kontraheringsnektelse. Dette er fordi en privatrettslig kontraheringsplikt ikke kan foreligge samtidig som et offentligrettslig krav pålegger kontrahe- ringsnektelse. For det andre påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av deres forpliktelser etter diskrimine- ringsforbudet. Systembetraktninger taler for at det må være en sammenheng mellom den pri- vatrettslige kontraheringsplikten og den offentligrettslige plikten til å ikke diskriminere. Selv om rettsvirkningene av diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven primært er oppreisning og erstatningdenne situasjonen.127 Her ble i alle fall spesialitetsprinsippets ”natur” gitt forrang, eksisterer det en plikt til å kontrahere når plikten til å ikke-diskrimi- nere sees i sammenheng med den ulovfestede kontraheringsplikten. Selv om pliktene delvis sammenfaller står de ikke i et én-til-én-forhold. Gjennom avhandlingen har det blitt klart at en kontraheringsnektelse kan være i strid med kontraheringsplikten selv om den det ikke var henvist til direkte. Spørsmålet om uklarhetsregelen i det hele tatt kommer til anvendelse på overdragelser på opphavsrettens område, vil kanskje være avhengig av om spesialitetsprinsippet får anvendelse på uklare avtaler om eiendomsrett til åndsverk. Hvis svaret er at spesialitetsprinsippet ikke får anvendelse i strid med diskrimineringsforbudetspørsmålet om eiendomsrett, åpner det seg et anvendelsesområde for uklarhetsregelen.128 Spesialitetsprinsippets anvendelse på overgang av eiendomsrett er diskutert, men etter Rt. Tilbydernes forpliktelser etter den ulovfestede kontraheringsplikten strekker seg dermed lenger enn forpliktelsene etter diskrimineringsforbudet. Tilbyderne 2001 s. 872, er også forpliktet av diskrimineringsforbudets krav om tilgjengelighet og plikt til universell utforming. Etter en nærmere gjennomgang av disse forpliktelsene taler gode grunner for at disse forpliktelsene ikke til hinder for at det foreligger «saklig grunn» til kontraherings- nektelse når eID-ordningen ikke er tilstrekkelig tilpasset personer med funksjonsnedsettelse. Forpliktelsene innebærer likevel en plikt for tilbyderne til å tilpasse hovedløsningen i følge Høyesterett slik at den kan brukes spesialitetsprinsippet får anvendelse også på overdragelse av personer med funksjonsnedsettelse eller til å tilby alternative løsninger. Mang- lende tilpasning vil utgjøre indirekte diskriminering. Med disse retningslinjene fastsatt er det mulig å vurdere konkret hvorvidt begrunnelsene tilby- derne påberoper seg utgjør saklig grunn til kontraheringsnektelse. I avhandlingen har jeg sett nærmere på seks utvalgte typetilfeller, herunder påberopte grunnlag for kontraheringsnektelse. Disse avvisningsgrunnlagene knytter seg særlig til brukergruppene utenlandske statsborgere, personer med kriminelt rulleblad og personer som bistås av verge. Som det fremgår av analysen i kapittel 7 er det varierende hvorvidt de utvalgte nektelsesgrunnlagene utgjør saklig grunn eller ikke. Gjennom konkrete vurderinger av de utvalgte typetilfellene har jeg kommet frem til at tilby- derne har saklig grunn til kontraheringsnektelse dersom personen ikke oppfyller legitimasjons- kravet i selvdeklarasjonsforskriften, dersom personen er fratatt rettslig handleevne på en slik måte at det påvirker bruk av eID eller dersom bankenes forpliktelser etter hvitvaskingsloven danner grunnlag for avvisning. Nektelse på grunnlag av manglende RFID-brikke, manglende norsk fødselsnummer eller fordi en person bistås av verge med den rettslige handleevnen i be- hold er ikke saklig begrunnet. Samtlige av de tre sistnevnte kontraheringsnektelsene vil også utgjøre diskriminering. Det er også tvilsomt hvorvidt bankenes nektelse eiendomsrett på grunn av manglende opprettelse ordlyden i dommen. ▇▇▇▇▇▇▇▇ begrenser ikke den restriktive fortolkingsnormen til overdragelse av kundeforhold utgjør saklig grunnopphavsrett jfr. Avhandlingen illustrerer at ”…uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favør.”129 Den rettskildemessige verdien av denne dommen vil nok ikke være helt klar før det eksisterer flere tilfeller hvor tilbydere foreligger annen entydig Høyesterettspraksis, som støtter denne tolkingen av eID kan ha saklig grunn til kontraheringsnektelsespesialitetsprinsippet. Det er dermed klart at myndighetenes mål om at alle innbyggere Annen rettspraksis, og da spesielt underrettspraksis, spriker i Norge skal ha mulighet til å få utstedt eID på øverste sikkerhetsnivå ikke kan nås gjennom dagens systemanvendelsen av prinsippet fra den generelle tolkingsnormen som anvendes i Rt. Videre har det gjennom avhandlingen blitt avdekket flere problemer knyttet til dagens system, noe jeg vil vurdere i det følgende kapittelet om rettspolitiske betraktninger.2001

Oppsummering. Gjennom Utformingen av kontrakter i flerleddede forhold viser seg i praksis å være en større utfordring enn man i utgangspunktet forventer. Som avhandlingen har vist, er det fastlagt mange spørsmål som bør tas opp til vurdering ved kontrahering med underleverandører i offshorekontrakter. Hovedkontrakten inneholder opptil flere bestemmelser som eksplisitt skal videreføres til underkontrakten, men også en del bestemmelser som bør videreføres, uten at dette er direkte uttalt i hovedkontrakten. Norsk Fabrikasjonskontrakt detaljregulerer partenes rettigheter og plikter i stor grad, og det eksisterer en ulovfestet kontraheringsplikt for til- bydere kan vanskelig sees at kontrakten kommer til sin fulle rett dersom back to back-prinsippet ikke blir fulgt helt ut. Grunnen til det er at bruken av eID underleverandører i virksomheten er meget omfattende. De store leverandørene er avhengige av oppfyllelseshjelp fra underleverandører av forskjellige grunner. Dette er belyst tidlig i avhandlingen. Leverandørens plikter og rettigheter kan vanskelig sees oppfylt dersom leverandørens underleverandører ikke har oppfylt på øverste sikkerhetsnivå. Denne kontraheringsplikten samme vilkår som han er partiell. Tilbyderne har adgang forpliktet til å avvise forespørsel gjøre. Den store hovedregel er at leverandøren er ansvarlig for sine underleverandører, og at forpliktelser overfor selskapet ikke ▇▇▇▇▇▇ selv om utstedelse det er andre enn leverandøren selv som utfører kontraktsarbeidet. Leverandøren innehar flere valgmuligheter vedrørende kontraheringsmuligheter med underleverandør, og som avhandlingen har vist, er det back to back-prinsippet som oftest kommer til anvendelse. For at prinsippet skal optimaliseres kreves det mer enn en ren speiling av eID dersom hovedkontrakten nedover i kontraktshierarkiet. Leverandørens viktigste oppgave ved kontrahering med underleverandør, er å legge kontrakten til rette slik at han selv ikke kommer i misligholdssituasjon overfor selskapet. I tillegg må han sørge for at underleverandør får de samme rettigheter han selv har overfor selskapet. Kontraktsadministrasjonen er strengt regulert i NF 05, og det foreligger «saklig grunn» er mange frister som til kontraheringsnektelse. Hvorvidt «saklig grunn» foreligger beror på en konkret vurderingenhver tid skal overholdes. Det er derfor ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse særlig i de bestemmelser der frister nedover i hierarkiet er av betydning at underkontrakten må særtilpasses. Mange av kontraktens bestemmelser innehar generelle standardiserte frister som ”uten ugrunnet opphold” og ” innen rimelig tid”. Disse fristene kan fort by på problemer når tilbyderne har saklig grunn til kon- traheringsnektelse. Gjennom avhandlingen har jeg imidlertid kartlagt noen retningslinjer for når saklig grunn kanflere ledd med oppfyllelseshjelpere er involvert, og ikke kan, foreligge. For det første påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av de lovbestemte kravene som gjelder for utstedelse av eID. Dersom utstedelse av eID vil være i strid er viktig å påse at alle ledd får tilstrekkelig med lovbestemte krav for utste- delse vil tilbyderne ha «saklig grunn» til kontraheringsnektelse. Dette er fordi en privatrettslig kontraheringsplikt ikke kan foreligge samtidig som et offentligrettslig krav pålegger kontrahe- ringsnektelse. For det andre påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av deres forpliktelser etter diskrimine- ringsforbudet. Systembetraktninger taler for at det må være en sammenheng mellom den pri- vatrettslige kontraheringsplikten og den offentligrettslige plikten tid til å ikke diskriminereoppfylle innen utløp av fristen. Selv om rettsvirkningene av diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven primært er oppreisning og erstatning, eksisterer det en plikt til å kontrahere når plikten til å ikke-diskrimi- nere sees i sammenheng med den ulovfestede kontraheringsplikten. Selv om pliktene delvis sammenfaller står de ikke i et én-til-én-forhold. Gjennom avhandlingen har det blitt klart at en kontraheringsnektelse kan være i strid med kontraheringsplikten selv om den ikke er i strid med diskrimineringsforbudet. Tilbydernes forpliktelser etter den ulovfestede kontraheringsplikten strekker seg dermed lenger enn forpliktelsene etter diskrimineringsforbudet. Tilbyderne er også forpliktet av diskrimineringsforbudets krav om tilgjengelighet og plikt til universell utforming. Etter en nærmere gjennomgang av disse forpliktelsene taler gode grunner for at disse forpliktelsene ikke til hinder for at det foreligger «saklig grunn» til kontraherings- nektelse når eID-ordningen ikke er tilstrekkelig tilpasset personer med funksjonsnedsettelse. Forpliktelsene innebærer likevel en plikt for tilbyderne til å tilpasse hovedløsningen slik at den kan brukes av personer med funksjonsnedsettelse eller til å tilby alternative løsninger. Mang- lende tilpasning vil utgjøre indirekte diskriminering. Med disse retningslinjene fastsatt På entrepriserettens område er det mulig å vurdere konkret hvorvidt begrunnelsene tilby- derne påberoper seg utgjør saklig grunn utformet en egen standard til kontraheringsnektelsebruk ved underentrepriser. I avhandlingen har jeg sett nærmere En liknende standard til bruk ved underleveranser i fabrikasjonskontrakter ville helt klart lettet mye av det kontraktsadministrative arbeidet som er tidkrevende, men like fullt nødvendig, i utarbeidelsen av kontrakter til bruk ved underleveranser. En enklere teknikk som vil gi alle parter et tilfredsstillende resultat er ønskelig. Back to back-varianten gir langt på seks utvalgte typetilfellervei tilfredsstillende resultater, herunder påberopte grunnlag men det er fortsatt mange forhold som må tas i betraktning ved inngåelse av underkontrakter, og en ren speiling vil på ingen måte fungere optimalt, hverken for kontraheringsnektelse. Disse avvisningsgrunnlagene knytter seg særlig til brukergruppene utenlandske statsborgereselskap, personer med kriminelt rulleblad og personer som bistås av verge. Som det fremgår av analysen i kapittel 7 er det varierende hvorvidt de utvalgte nektelsesgrunnlagene utgjør saklig grunn leverandør eller ikke. Gjennom konkrete vurderinger av de utvalgte typetilfellene har jeg kommet frem til at tilby- derne har saklig grunn til kontraheringsnektelse dersom personen ikke oppfyller legitimasjons- kravet i selvdeklarasjonsforskriften, dersom personen er fratatt rettslig handleevne på en slik måte at det påvirker bruk av eID eller dersom bankenes forpliktelser etter hvitvaskingsloven danner grunnlag for avvisning. Nektelse på grunnlag av manglende RFID-brikke, manglende norsk fødselsnummer eller fordi en person bistås av verge med den rettslige handleevnen i be- hold er ikke saklig begrunnet. Samtlige av de tre sistnevnte kontraheringsnektelsene vil også utgjøre diskriminering. Det er også tvilsomt hvorvidt bankenes nektelse på grunn av manglende opprettelse av kundeforhold utgjør saklig grunn. Avhandlingen illustrerer at det eksisterer flere tilfeller hvor tilbydere av eID kan ha saklig grunn til kontraheringsnektelse. Det er dermed klart at myndighetenes mål om at alle innbyggere i Norge skal ha mulighet til å få utstedt eID på øverste sikkerhetsnivå ikke kan nås gjennom dagens system. Videre har det gjennom avhandlingen blitt avdekket flere problemer knyttet til dagens system, noe jeg vil vurdere i det følgende kapittelet om rettspolitiske betraktningerunderleverandør.

Oppsummering. Gjennom avhandlingen er det fastlagt Drøftelsene i kapittel 3 har vist at det eksisterer endringsreglene i NSC artikkel 12-16 reiser flere tolknings- spørsmål i subseacertepartiene. Tolkningsspørsmålene som oppstår har sin bakgrunn i at ar- tikkel 12 etter sin ordlyd gir bestilleren en ulovfestet kontraheringsplikt for til- bydere av eID på øverste sikkerhetsnivå. Denne kontraheringsplikten er partiell. Tilbyderne har helt generell adgang til å avvise forespørsel kreve endringer, inkludert endringer i vedlegg C der kontraktsperioden ofte angis. Tolkningsspørsmålene knyttet til ar- tikkel 12 i subseacertepartiene illustrerer et viktig poeng. I subseaentreprisene er det klart at bestilleren kan utstede endringsordrer som får tidsmessige konsekvenser. Her er imidlertid tidsaspektet en konsekvens av arbeidet som leverandøren skal utføre. I subseacertepartiene derimot er angivelse av kontraktsperioden, eller tiden, samtidig beskrivelsen av hva leverand- øren har påtatt seg. Tidsperioden i kontraktene angir ytterpunktene for når bestilleren kan in- struere skipet til å utføre arbeid. At det angis en tidsperiode og egne opsjoner for forlengelse viser at partene forutsetter at disse ytterpunktene skal ligge noenlunde fast. Når identiske end- ringsregler benyttes i begge kategoriene subseakontrakter til tross for denne grunnleggende forskjellen oppstår det problemstillinger som de som er drøftet over. Fra en tidsbefraktningsrettslig synsvinkel er noen av problemstillingene som er drøftet ukjen- te. Dette gjelder problemstillingene om utstedelse utsatt oppstart og problemstillingen om fremskyndet oppstart. Derimot er problemstillingen om forlengelse av eID perioden velkjent i slike kontrakter. Riktignok ikke som et spørsmål om tolkning av vidt formulerte endringsregler, men som et spørsmål om tolkning av kontraktens periodeangivelse eller anvendelse av sjøl. § 389. Slik jeg tolker endringsreglene gir de bestilleren en begrenset adgang til å overskride kon- traktsperioden, men ingen adgang til å utsette eller fremskynde oppstarten. Dette innebærer at kontraktsperioden i subseacertepartiene i utgangspunktet ligger fast og at opsjonene for for- lengelse er den primære adgangen til å forlenge kontraktsperioden. En konsekvens av at end- ringsreglene i liten grad kan benyttes til å endre kontraktsperioden er at de har sin sentrale funksjon der bestilleren krever endringer i spreaden. Forskjellen mellom å basere subseacer- tepartiene på et standard tidscertepartiformular, som gir befrakter rett til å kreve endringer i skipet, slik som Supplytime 2005 klausul 4, og på NSC som etter ordlyden i artikkel 12 gir en omfattende endringsadgang, er dermed ikke så stor som ordlyden i bestemmelsene skulle tilsi. En viktig forskjell er imidlertid at det i Supplytime klausul 4 er påkrevd med bortfrakterens samtykke dersom det foreligger «saklig grunn» skal foretas endringer i skip eller utstyr. Dette er som vi har sett ikke et krav i NSC artikkel 12. Den overordnede betraktningen som ble redegjort for i avsnitt 3.1 kan dermed besvares med at det er tidsbefraktningssynspunkter som har størst gjennomslag ved endringer som gjelder kontraktsperioden i subseacertepartiene. Dette skyldes ikke primært at subseacertepartienes bakgrunnsrett tilsier denne løsningen, men i første rekke at endringsadgangen i artikkel 12 må tolkes i lys av de forutsetninger som subseacertepartiene som helhet gir uttrykk for. Gitt tolkningsspørsmålene som oppstår knyttet til kontraheringsnektelse. Hvorvidt «saklig grunn» foreligger beror på en konkret vurderingkontraktsperioden i subseacertepartiene kan det være hensiktsmessig å foreta tilføyelser eller endringer i artikkel 12. Det er derfor ikke mulig understrekes at dette gjelder der NSC anvendes for å gi en uttømmende beskrivelse av når tilbyderne har saklig grunn til kon- traheringsnektelse. Gjennom avhandlingen har jeg imidlertid kartlagt noen retningslinjer for når saklig grunn kan, og ikke kan, foreliggeregulere subseacertepartier. For det første påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av de lovbestemte kravene som gjelder synes det hensiktsmessig å presisere at kontraktsperioden kan forlenges der det er nødvendig for utstedelse av eID. Dersom utstedelse av eID vil være i strid med lovbestemte krav å avslutte en pågående arbeidsoperasjon på en fornuftig måte, eller for utste- delse vil tilbyderne ha «saklig grunn» til kontraheringsnektelse. Dette er fordi en privatrettslig kontraheringsplikt ikke kan foreligge samtidig som et offentligrettslig krav pålegger kontrahe- ringsnektelseå ef- fektivt utnytte spreaden før kontraktsperioden utløper. For eksempel kan man ta utgangspunkt i reguleringen i Windtime 2013 klausul 1 c). Her kan kontraktsperioden forlenges med den tiden det andre påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av deres forpliktelser tar å «…complete the immediate task being performed…». I kontrakten skal det ang- is en maksimumsperiode for forlengelse gjennom klausulen. En slik klausul vil reise tolk- ningsspørsmål om hva som er en «immediate task».172 Til tross for slike tolkningsspørsmål vil denne reguleringen etter diskrimine- ringsforbudetmitt syn bedre ivareta bestillerens behov for forlengelse enn de eksis- terende endringsreglene. Systembetraktninger taler for I tillegg til at det må være presiseres om og hvor lenge kontraktsperioden kan overskrides, synes det hensiktsmessig å regulere virkningene av en sammenheng mellom den pri- vatrettslige kontraheringsplikten og den offentligrettslige plikten til å ikke diskriminere. Selv om rettsvirkningene av diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven primært er oppreisning og erstatning, eksisterer det en plikt til å kontrahere når plikten til å ikke-diskrimi- nere sees i sammenheng med den ulovfestede kontraheringsplikten. Selv om pliktene delvis sammenfaller står de ikke i et én-til-én-forhold. Gjennom avhandlingen har det blitt klart at en kontraheringsnektelse kan være i strid med kontraheringsplikten selv om den ikke er i strid med diskrimineringsforbudet. Tilbydernes forpliktelser etter den ulovfestede kontraheringsplikten strekker seg dermed lenger enn forpliktelsene etter diskrimineringsforbudet. Tilbyderne er også forpliktet av diskrimineringsforbudets krav om tilgjengelighet og plikt til universell utforming. Etter en nærmere gjennomgang av disse forpliktelsene taler gode grunner for at disse forpliktelsene ikke til hinder for at det foreligger «saklig grunn» til kontraherings- nektelse når eID-ordningen ikke er tilstrekkelig tilpasset personer med funksjonsnedsettelse. Forpliktelsene innebærer likevel en plikt for tilbyderne til å tilpasse hovedløsningen slik at den kan brukes av personer med funksjonsnedsettelse eller til å tilby alternative løsninger. Mang- lende tilpasning vil utgjøre indirekte diskriminering. Med disse retningslinjene fastsatt er det mulig å vurdere konkret hvorvidt begrunnelsene tilby- derne påberoper seg utgjør saklig grunn til kontraheringsnektelse. I avhandlingen har jeg sett nærmere på seks utvalgte typetilfeller, herunder påberopte grunnlag for kontraheringsnektelse. Disse avvisningsgrunnlagene knytter seg særlig til brukergruppene utenlandske statsborgere, personer med kriminelt rulleblad og personer som bistås av vergeoverskridelse uttrykkelig. Som nevnt i avsnitt 3.3 gir sjøloven § 389 bortfrakteren rett til markedsrate og erstatning der overskridelsen går ut- over det fremgår av analysen i kapittel 7 er det varierende hvorvidt de utvalgte nektelsesgrunnlagene utgjør saklig grunn eller ikkesom anses som rimelig. Gjennom konkrete vurderinger av de utvalgte typetilfellene har jeg kommet frem til at tilby- derne har saklig grunn til kontraheringsnektelse dersom personen ikke oppfyller legitimasjons- kravet i selvdeklarasjonsforskriften, dersom personen er fratatt rettslig handleevne Anvendes NSC artikkel 13 på en slik måte at det påvirker bruk endring av eID kontraktspe- rioden har leverandøren krav på raten som er oppgitt i vedlegg B, men den gir ikke et krav på markedsrate eller dersom bankenes forpliktelser etter hvitvaskingsloven danner grunnlag for avvisning. Nektelse på grunnlag av manglende RFID-brikke, manglende norsk fødselsnummer eller fordi en person bistås av verge med den rettslige handleevnen i be- hold er ikke saklig begrunnet. Samtlige av de tre sistnevnte kontraheringsnektelsene vil også utgjøre diskriminering. Det er også tvilsomt hvorvidt bankenes nektelse på grunn av manglende opprettelse av kundeforhold utgjør saklig grunn. Avhandlingen illustrerer at det eksisterer flere tilfeller hvor tilbydere av eID kan ha saklig grunn til kontraheringsnektelse. Det er dermed klart at myndighetenes mål om at alle innbyggere i Norge skal ha mulighet til å få utstedt eID på øverste sikkerhetsnivå ikke kan nås gjennom dagens system. Videre har det gjennom avhandlingen blitt avdekket flere problemer knyttet til dagens system, noe jeg vil vurdere i det følgende kapittelet om rettspolitiske betraktningererstatning.